Beathe Lindseth

I dag var jeg modell for herlige Lene som går på Face Stockholm makeup school. Dette var siste oppgaven hennes før eksamen, og slik så sminken min ut i dag! Håret var satt opp også, men greide det ned i en hestehale da jeg gikk. Blir spennende å se resultatet når bildet kommer!

17.mai sminken! Litt farge forksjell på grunn av lyset. Men hva syns du?

(Bildet er fra februar)

Begynte på noen nye sprøyter i går som heter Nivestim, som skal øke immunforsvaret mitt, men så ble jeg så dårlig så mamma ringte til legevakten. Da jeg kom der var legen litt sur på sykepleieren for å ha plassert meg på venteværelset, selvom det ikke var noen andre der, men han sa ''det var bassiller i luften''. Hehe! Basiller! Jaja, han sendte meg ihvertfall opp på Haukeland for å ta en sjekk, og der fikk jeg meg en seng og la meg til rette på et rom. Begynner jo å bli ganske vant til dette nå. Men ble sendt hjem klokken tre i natt, for hun mente det gikk fint, sprøyten begynte å virke og immunforsvaret skaut til værs! Skal opp igjen i morgen og ta blodprøver og så skal jeg til hematolen jeg går til på tirsdag. Får se hva som skjer. Det merkeligste av alt er at jeg er 17 år gammel, og dette er min hverdag.

God morgen folkens! Alle hatt en fin 17.mai? Jeg har hvertfall hatt en helt konge en! Kommer nok mer om det senere. Just checkin' in to say good morning. Har nettopp spist en meget god frokost med eggerøre og varm sjokolade. Fin start på helgen!

# Walk home drowning these memories in the rain, biting my lip to transfer this pain. You're gone and I'm still going through withdrawals, next time around I'll build a stronger wall up.

Hehe søtt bilde da, med skikkelig gangster caps og greier. Daniel B sin, hvis noen lurte! Vært en meget stusselig dag i dag. Fikk 2+ på mattetentamen. Sykt nedsig. Men kan skylde på den syke hodepinen jeg hadde da. Ikke at det hjelper noe på karakteren, den forblir den samme. Men jeg vet ihvertfall at jeg kan bedre enn det de dagene jeg bare er i form. Men men, life's to short to have regrets, og det er ikke noe mer jeg kan gjøre nå, ikke annet enn å vite med meg selv at jeg gjør det bedre til neste år. Flere som sliter med matte?

Ville egentlig bare opplyse om at jeg endelig har laget meg Twitter. For en liten stund siden da, men. For å følge meg, trykk HER! Kjempekult om dere gjør det. Dere kan også like facebook-siden min HER! Følger de som følger meg, jeg. Det er vel fair?

Som noen av dere kanskje har fått med dere så har jeg fått ny header nå nylig. Men jeg har faktisk endret design i kveld også! Syntest det var på tide med litt forandring, litt sommerlig. Så hva syns du? 

I dag har jeg vært å byttet to bukser fra Bikbok som dere skal få se i morgen. Har vært flink pike og stukket meg selv med sprøyter så da ble det jo selvfølgelig belønning! Shopping med mamma's bankkort! Ellers har jeg bare vært med Dani og Sondre og kost oss. Har ikke ledd så godt på leenge. Utrolig gøy. Men da var jo lørdagen over for denne gang, og imorgen blir det konfirmasjon på Hurtigruten og spise masse god mat. Etter det må jeg vel begynne å stille meg selv inn på skolemodus for nå er det masse prøver og slikt fremover.

Headeren er laget av almostasound.blogg.no. Tusen takk for en flott header!

- Hva syns du om headeren?

- Et langt innlegg, men jeg håper du tar deg tid til å lese.

Jeg leste et innlegg i VG for en drøy uke siden angående sykdommen ME. Det var mange synspunkt og meninger og jeg vil som alle andre komme med min. Jeg har vært ME-syk nå i tre år. De to første årene fikk jeg ikke noe hjelp. Jeg gikk med konstant hodepine, en hodepine som var så intens at paraceter og ibux ikke hjalp. Jeg fikk beskjed om at det var psykisk og at jeg bare fikk ta meg sammen. Jeg prøvde mange forskjellige slags smertelindrende tabletter som f.eks Fanalgin, men uten lykke. Det eneste jeg har funnet hjelpsomt mot hodepinen er Paralgin Forte, som er en avhengighetsskapende type smertestillende. Så det var altså noe jeg ikke kunne gå på fast. I sommer i fjor kom jeg tilfeldigvis over en person som fortalte meg om en fysioterapaut i Åsane, Marianne Svanevik. Jeg var egentlig litt skeptisk for jeg ville ikke til noe fysioterapaut, jeg orket jo ikke å trene lenger? Jeg har alltid vært topptrent, helt fra jeg var liten av har jeg drevet med idrett som konkurranse svømming og karate, hvor jeg har nådd langt i begge deler. Jeg har alltid elsket å trene. Da jeg ble syk hadde jeg brunt belte i karate og var ikke langt fra svart. For det var det som var målet. Men slik gikk det ikke.

Jeg tok en øyeoperasjon i august 2009 for sjeling, en enkel operasjon som ikke skulle gått galt. Og det gjorde den ikke heller, påstår de. Men da jeg våknet opp på overvåkningen klarte jeg verken å gå eller gjøre noen ting. Av sykepleierne fikk jeg beskjed om å skjerpe meg og ta meg sammen, noe som gjorde foreldrene mine rasende. Da jeg ble skrevet ut gikk det bare værre og værre. Jeg gikk med hodepine 24/7, og var dermed mindre og mindre på skolen. Læreren min var heldigvis veldig forståelsesfull og jeg fikk mange forlengede tidsfrister og utsettelser, han prøvde virkelig å gjøre ting enklere for meg. Men jeg ble bare ikke bedre. Året etterpå gikk jeg inn for å ta operasjonen om igjen for øyelegen hadde endelig innrømmet å ha gjort en feil, han hadde operert øyet for langt inn. Men da jeg våknet etter operasjonen var jeg ikke noe bedre. Jeg ble faktisk værre. De få timene på skolen ble til ingen. Jeg var ikke mer en èn time på skolen i hele første semesteret i tiende klasse. Etter jul fikk jeg hjemmeundervisning fire timer i uken hvor læreren kom hjem og underviste meg. Jeg har alltid vært en flink og skoleglad jente, så jeg hadde ingen grunner til å bli mistenkt som skulker. Selvom det var det jeg fikk høre av klassekamerater.

Så i fjor sommer, sommeren etter tiende klasse, gikk jeg uten forventninger til fysioterapaut Marianne Svanevik. Ikke visste jeg at det skulle forandre hele situasjonen min. For her var det ikke snakk om trening. Jeg hadde nylig fått diagnosen ME av Dr. Nyland på Haukeland sykehus, etter mye om og men der oppe. Før det var det ingen som visste hva som var gale med meg. De tok meg ikke seriøst. Jeg var heldig som fikk komme til, både hos Nyland og Svanevik, for de hadde egentlig lang ventetid begge to. Jeg tror det var skjebnen som førte meg dit. De kom akkurat på rett sted til rett tid. Marianne hjalp meg å mestre sykdommen, ga meg kunnskap om den og om hvordan hjernen og kroppen fungerer sammen med tankene.

For å komme tilbake til det jeg begynte med om det som stod i VG så har de skrevet "Generalsekretær Anette Gilje i ME-foreningen sier de har mottatt mange telefoner fra fortvilte foreldre. - Det føles krenkende når noen insinuerer at man ved å tenke annerledes kan endre symptombildet, og at kroppen ikke er reelt syk". Dette er delvis feil. Å si at det føles krenkende når noen insinurer at man ved å tenke annerledes kan endre symptombildet? Det er jo akkurat det man kan! Jeg har jo gjort det selv. Det handler om å ha viljestyrke og ønske det nok. Hvis du forteller deg mange nok ganger over lang nok tid ''Hodet mitt er smertefritt'', så forsvinner hodepinen gradvis. Men å si at sykdommen er psykisk, dèt er feil. Men det er to helt forskjellige ting. Ja, ME er en fysisk sykdom, det vet jeg for jeg har den selv. De som ikke har vært eller er ME-syke kan virkelig ikke sitte seg i situasjonen. Den er egentlig omtrent ubeskrivelig. Den slitenhets-følelsen jeg har kan jeg ikke beskrive. Den er ikke lignende noe jeg har hatt før jeg ble syk. Men du som er syk kan hjelpe deg selv. Man hviler seg ikke frisk av ME, man tenker seg frisk nok til å kunne trene kroppen opp igjen etter hva den tåler på det stadiet den er på. Du skal gjøre under grensen til hva kroppen klarer, og øke aktiviteten etter hva kroppen din klarer. Ikke etter hva andre mener er riktig eller på tide. Og med trening så mener jeg ikke du skal begynne med benkpress og kondistrening.

Men det er mange biter som skal settes sammen. Jeg liker å se på ME som et puslespill. Hodepinen er en brikke, konsentrasjonsvanskene er en brikke, lavt immunforsvar er en brikke, stadige infeksjoner er en brikke osv. Man må sitte sammen en og en brikke for at puslespillet skal stemme. Hvis man har lavt immunforsvar så får man jo lettere infeksjoner og kroppen må jobbe mot de hele tiden og blir sliten, når du hele tiden er syk og sliten blir man gjerne deprimert og når man er deprimert blir man enda mer sliten og får enda mer hodepine. Jeg tror alt henger sammen og man må bare plukke fra en og en bit til hele puslespillet til slutt er oppløst. Jeg begynte med å jobbe med tankene og overbevise hjernen min om at jeg ikke hadde hodepine, samtidig som jeg begynte på anti depressive og sovemedisin. Stort sett hele hodepinen forsvant, jeg fikk sove og ble mindre sliten. Disse tre tingene kan man vel være enig at henger sammen? Poenget mitt er at man må se helheten i sykdommen og ta en og en bit av gangen. Jeg er ihvertfall mye bedre enn jeg var for to år siden, selvom jeg enda har en lang vei foran meg for å bli frisk. Men ett sted må man jo starte.

Håper dette kan være til hjelp for mangen, og hvis noen lurer på noe så kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet eller kontakte meg på; bealin95@gmail.com

- Beathe Lindseth.